Av Atle Andersen i Kreftforeningen

Tre godt voksne menn er samlet i gymsalen. De har ulik alder og helt ulike sykdomshistorier. Fellesnevneren er at trening gjør dem ualminnelig godt. Foran dem står nå fysioterapeut Marianne. Først er det oppvarming, rask gange, høye kneløft, tripping og utfall.

– Jeg vet jeg sannsynligvis får leve lengre hvis jeg er i fysisk aktivitet. Derfor trener jeg, sier Jean Monnet (68).

For et snaut år siden fikk pensjonisten sjokkbeskjeden på ferie i Paris: «Du har uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen».  Verden falt sammen. Utallige legebesøk, tårer og bekymringer. Åtte runder med cellegift. Han gjennomførte siste cellegiftbehandling i februar og begynte å trene etterpå.

– Jeg føler meg mye bedre nå. Ikke bare fysisk, men også psykisk, sier Monnet.

Vardesenter på sju steder

Hvert år får over 32 000 personer i Norge en kreftdiagnose. I dag lever nesten 250 000 nordmenn som har eller har hatt kreft.

Tre av disse bruker denne formiddagen på Vardesenteret – et tilbud for alle som er berørt av kreft – og som finnes i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø og Bodø. Her kan du få gode råd og kurs om alt fra hodeplagg og kosthold til juristhjelp og styrke- og kondisjonstreninger, som denne Monnet puster og peser på i dag.

– Jeg så en plakat på poliklinikken på sykehuset og tenkte jeg ville besøke Vardesenteret. Det er et fantastisk tilbud som hjelper på motivasjonen og humøret, sier Monnet.

Stadig flere eldre

Monnet er eldst av deltakerne på dagens treningsøkt, men langt flere eldre kan ha glede av tilbudet på Vardesenteret. Over halvparten av dem som får kreft er nemlig over 70 år. Og antallet i den eldre delen av befolkningen (65-69 år) er mer enn fordoblet siden 1975. For den eldste delen av befolkingen (80 +) er antallet tredoblet i samme periode.

– Jeg er pensjonist med mye ledig tid. Det er lett å bli deprimert og isolere seg etter at du får kreftbeskjeden.

Kaffekoppen står klar

Treningspartnerne ser hverandre flere ganger i uken på Vardesenteret og har blitt gode venner. Såpass at de gjerne dukker opp en time før trening. Eller blir igjen en time etterpå. For å prate og spøke, med hverandre, personalet eller de frivillige som ofte har vært i samme situasjon og skjønner hva du går gjennom. Kaffekoppen står alltid klar på Vardesenteret. Monnet synes det er deilig å være en del av et miljø.

– Hvis jeg sitter alene, er det lett å tenke på sykdommen. Nå glemmer jeg ofte ut at jeg har uhelbredelig kreft, sier Monnet.