- Mange, også uhelbredelig syke, opplever hjemmet som beste ramme for identitet, integritet og livskvalitet. Vårt oppdrag er å legge til rette for bedre livskvalitet i sykdomsforløpet og en bedre avslutning på livet for dem som ønsker å dø hjemme.

Det forteller Tormod Haavi-Christensen, generalsekretær i Fransiskushjelpen. Han mener at det å aktivere nettverket rundt pasienten er suksesskriteriet for morgendagens omsorg.

- Etter inspirasjon fra St. Christopher’s Hospice i London ble Fransiskushjelpen i 1977 en pioner for hospicebevegelsen i Norge. Sykepleiere og andre helsefagarbeidere yter lindrende behandling i hjemmet i tett samarbeid med bydelenes hjemmetjeneste og kreftkoordinatorer, sykehus og fastleger.

Frivillige fra Fransiskushjelpen tar hånd om familien mens omsorgspersonen er alvorlig syk. Familie og pårørende får dermed avlastning og kan kjenne på økt trygghet i situasjonen. Etter livets slutt skal sorgen bearbeides av de etterlatte. Fransiskushjelpen tilbyr sorgbearbeiding i grupper ledet av frivillige med særskilte forutsetninger til å ivareta oppgaven. Haavi-Christensen mener det finnes stort potensial i å aktivere nettverket rundt pasient og familie slik at flere kan hjelpe til;

- Døden er blitt institusjonalisert og mange føler seg fremmedgjort i møte med livets siste fase hos sine nærmeste. Samtidig opplever vi at flere ønsker å være frivillige i vårt arbeid. Det er flere ulike oppgaver som skal løses når alvorlig sykdom inntreffer, både av praktisk og mellommenneskelig karakter. Offentlig omsorg kan ikke håndtere alt, spesielt i en tid hvor samfunnets omsorgsoppgaver øker dramatisk. Sammen med offentlig sektor ønsker vi å styrke nettverket av frivillige og utforske nye modeller for omsorg i livets siste fase.